Romaner

Hilde Borgengaard (53) - 2002 

les utdrag her...

og baksidetekst her...

les utdrag her...

og baksidetekst her....

Sofa til besvær - 2006

les utdrag her...

og baksidetekst her...

utdrag fra romanen:

Hilde Borgengaard (53) - 2002

Kapittel 10

De hadde dratt ned til Vestre Viken en ettermiddag i midten av november. Til hennes hus ved Havlandet. Det var et kjølig drag i luften. Noen spredte snøfnugg mot frontruten. De parkerte i bakken nedenfor huset i tilfelle det skulle bli  glatt. En blek nymåne viste seg mellom skyene da de gikk ut av bilen. Kanskje ville det bli snø til natten. Hilde hadde ordnet med det som de måtte ha med også denne gangen. Det var avtalt.  

Båten hennes lå hvelvet et lite stykke fra huset. Han la merke til at den måtte stoffes før den ble satt på sjøen til sommeren. Han kunne også tenke seg å foreslå at de dekte over den med en lett plastpresenning før vinteren satte inn for alvor.  

Det hadde stått på litt varme, så det var en sval og god luft i huset. Ingen hadde vært der på en stund. Ved var det nok av. De fyrte opp i peisovnen på stua med en gang. Stua var eneste rommet der det var ildsted, så de satte opp dørene inn til kjøkkenet og de to soverommene.

 Hilde hadde brakt med seg flere av de cd-ene som de hadde spilt under intimkonserten i oktober. Hun hadde også tatt med seg den cd-en som han hadde gitt henne som takk for den opplevelsen han hadde hatt sammen med henne i heisen. 

For første gang hadde de god tid. De hadde bestemt seg for å bli over til neste dag, hvis ikke noe helt spesielt skulle komme i veien. Mobilen var avslått. De hadde også snakket om hva »noe helt spesielt» kunne være for noe, før de dreide samtalen inn på noe mer hyggelig. Nå var de her, sammen. De hadde hele kvelden og natten og neste dag.

De hadde vært her før, flere ganger. Hatt gode og sterke opplevelser. De hadde danset foran vinduet mot havet en sommerkveld. Hun hadde danset alene og tenkt på han som nå var her sammen med henne. Var det viktig nå å overgå det som hadde vært fortiden? De hadde vel tenkt noe i den retning,  men hadde funnet ut at opplevelsene var det de var til enhver tid. De kunne ikke gis noe terningkast. Det ville være en forenkling av noe som ikke var enkelt.  

Herman hadde bestemt seg for at det skulle gå godt for Hilde, samme hva som måtte inntreffe. Naivt og så enkelt hadde han tenkt fra første gang han merket at hun var der også etter at hun var gått. Han visste om hennes behov for tid og rom. Enda mer visste han  hvordan det hadde gått for dem som hadde nektet henne dette, eller forsøkt å overrumple eller kjøpe henne. Hun var ikke vanskelig.

   - Jeg er en snill løve, sa hun en gang, da han spurte etter  stjernetegnet hennes. Han trodde henne uten fnugg av forbehold. 

Hva skulle de her i huset, en kveld og en natt i november? 

   - Det skal du finne ut, hadde hun sagt. Etter flere dager var han kommet til at det enkleste var å spørre henne. Det skulle litt mot til det også. De drakk kaffe sammen en dag etter jobben. I en lang innledning forutsatte han at kvelden var blitt natt, og at de muligens skulle legge seg. Det hadde i grunnen vært meningen at hun skulle sove på sitt soverom. Han skulle ligge på sovesofaen i stua. Så langt var de kommet da han spurte. Før hun rakk å svare, fortsatte han.

   - Det er vel litt tafatt  bare å si god natt til hverandre?

Hei og ha det, liksom. Vi har vel fortjent noe bedre?

   - Ja, sa Hilde. - Det ville vel ikke være helt slik vi hadde tenkt vel? 

Det var blitt godt over midnatt i huset ved Havlandet. De hadde spist, pratet, sett ut over havet, spilt vakre cd-plater og danset foran vinduet. Hadde vært nær hverandre. Han tok mot til seg og gikk rett på sak.

   - Kan du ikke komme inn i stua når du har stelt deg?

Det kunne hun, merket han. Han tok av seg skjorten, men beholdt en sort t-trøye. Så satte han seg i sofaen ved vinduet. Det brant ennå litt på peisen. Han la på noen vedkubber til. Da kom hun inn i myk, mørk blå morgenkåpe og tynne lyse ullsokker. Han var sikker på at hun hadde truse og bh.  

De ble sittende i sofaen og se inn i peisen, der det flammet opp  igjen. Han la venstre armen om ryggen hennes og trakk henne inn til seg. Morgenkåpen hennes lå litt løs omkring henne, slik at litt av ryggen og skuldrene var synlig. Han flyttet hånden og strøk henne forsiktig over huden. Flyttet den opp mot nakkehåret hennes, der gråfargen ennå ikke var kommet.

   - Du har så mykt nakkehår, Hilde. Det var ment som en  forsinket trøst fordi hun som barn alltid hadde hørt at hun hadde så stridt og kraftig hår. Hun hadde fletter som var slik at andre barn kunne henge i dem uten at det gjorde vondt. Herman så det som viktig førti år senere å overbevise henne om at hun hadde et vakkert hår. Kraftig, ja, men ikke stridt. Frisyren var alltid på plass uten permanent eller overdreven bruk av frisør. Det hendte at hun klippet seg selv omkring ørene. Det ble alltid vellykket, syntes Herman. Han hadde undret seg litt på om andre hadde lagt merke til håret hennes. Det kunne jo hende. Hvorfor skulle han være den eneste? Med følelsen av mykt nakkehår i fingrene satt han og håpet at hun alltid måtte være som hun var nå. Dette var Hilde, slik han alltid så henne for seg. Og hun dukket opp om dagene, mer eller mindre uventet, til  korte møter. I det siste oftere enn før. Han ble like glad og kjente en urolig spenning hver gang.  

Nå satt hun her. Tiden var for en gangs skyld på deres side. Det var slik de hadde ønsket det. Sommerhuset ved Havlandet  hadde ønsket dem velkommen tilbake  en kjølig natt i november

Hun hadde ordnet seg til natta.  Han hadde rukket å få dyne, laken og puter på plass. Det var to puter der og et dobbelt ullteppe som hun hadde dratt opp av en plastpose. 

De kunne ikke bli sittende her hele natta. Han reiste seg etter en stund og løftet henne opp. Det hadde han aldri gjort før. Hilde var slank men høy. Han var noe eldre enn henne, og det var ikke hver dag han drev med slike øvelser. Forsiktig la han henne ned på sovesofaen, der han hadde passet på å ha ledig landingsplass. Dyna var rullet sammen mot veggen. 

Han regnet med at hun ikke pleide å sove med morgenkåpe om nettene. 

   - Jeg kler av deg litt, sa han, - så blir det ikke så varmt for deg. Plagget ble hengt pent over en stolrygg ved siden av sofaen. Sokkene tok samme veien.  Lyset i rommet besto av en elektrisk lampe og to kubbelys ved peisen. Det var passende. Han rullet fram dyna og la over beina hennes. Hun sa ikke et ord, men virket rolig og trygg. Selv fikk han av seg litt klær, så han kom på linje med henne. Han beholdt t-trøya, da han visste at han kun hadde solt seg med t-trøye på også denne  sommeren.  

De hadde vært enige om at det ikke var nødvendig å ta ut alt. De ville ha noe av spenningen til gode. Omlag slik hadde hun formulert det en gang. Han så på henne idet han løste bh-stroppen hennes og la den pent fra seg ved siden av sokkene hennes. Dette hadde han sett fram til. Ikke for å overrumple henne, men for å oppleve noe stort og annerledes, sammen med et menneske som hadde gitt ham gleden mer enn han hadde forestilt seg var mulig. Hilde Borgengaard, 53 år. Han la hodet mot brystet hennes og dro sengetøyet bedre over henne. Hun hadde kommet inn og de kunne dele en første natt. Vakre bryst, enda hun hadde latt tre barn krølle sine tynne spebarnsfingre i dem for tjue - tretti år siden.  

Han strøk henne vart over brystene og kysset dem forsiktig. Brystvortene var som bringebær i en varm hage. Han spurte ikke mer, men reiste seg på albuen  og skjøv dyna rolig til side. En off-white truse, det var alt. Hun var så lys i huden. Føttene hennes var akkurat slik han hadde forestilt seg da han helt i begynnelsen hadde ønsket å pynte dem med ville blomster stukket  mellom tærne. Det finnes ikke noe så menneskelig som en kvinnefot, tenkte han og kjente på tærne hennes med fingrene. Senere en gang ville han massere tærne og føttene hennes og smøre dem inn med lavendelolje. Han nappet litt i tærne hennes med tennene, liksom for å sjekke at hun var der. Det var hun. Og det visste han. Noen få, lange mørke hår hadde forvillet seg utenfor der de skulle være. Han kysset hårene  og ble liggende en lang stund. Han kjente hennes fingre mot hodet. En lett bevegelse for at han skulle komme ved siden av henne. Så overlot de alt til seg selv og den kjølige novembernatten, som forlengst hadde nådd huset ved Havlandet.

Kapittel 11

 Det tok lang tid, men de måtte ha sovnet en gang langt ut på natten. Dette var en opplevelse  av noe for aller første gang, en utforskning med en annen intensitet enn det de var vant til.  De hadde våknet i den samme flettestillingen som de omsider hadde sovnet i. Hun åpnet øynene og merket at han lå og så på henne. Han hadde forestilt seg at hun sov som et barn, bortenfor enhver voksen-bekymring. Så kjente han begge hendene hennes bak nakken. En opplevelse av hverandre - en hel natt. Dette hadde de tatt seg rett til fordi de mer enn gjerne ville.  Ingen kunne komme og påstå at de ikke var tilregnelige i gjerningsøyeblikkene. Vel hadde de tilegnet seg noe som ikke var helt legitimt, aller minst i deres kretser. De hadde begge bakgrunn i Bedehuslandet og Herman hadde til og med studert ved Menighetsfakultetet og skulle opprinnelig bli prest.  

Han kom til å tenke på den gamle eplesaken, der de første menneskene på jorden hadde spist en frukt som de ikke skulle ha spist. Akkurat det var det de nå hadde gjort. De hadde vært sammen om å dele noe. Mennesket var akkurat det samme nå i november som det hadde vært i begynnelsen. Det kunne jo være en slags trøst. Herman forfulgte historien i sitt hode. Han visste at etter utvisningen fra hagen hadde hageeieren med sine egne hender sittet og sydd klær av skinn til sine skapninger. Med denne utilstrekkelige, men likevel viktige viten om det å være menneske, fryktet ikke Herman først og fremst angrep ovenfra. Derimot  fryktet han for at ektehustruer og jernvaregrossister ikke hadde nevneverdig evne til å se med overbærenhet på deres erobringer.  

   - Hva tenker du på? spurte Hilde. 

   - Jeg tenker på deg  - og oss. 

   - Hva tenker du om oss? 

   - At dette var noe vi ville. Vi ville reise til Vestre Viken i november og være der vi hadde begynt. Det er et halvt år siden nå.  

De hadde et slags jubileum. Det hadde vært en fin kveld. Og det måtte ha vært en fin natt. Det var tid for lang frokost,  jubileumsfrokost, mente Herman. I dette rommet hadde de danset en sen ettermiddag i høst. Det var den dagen de oppdaget at skumringen kom og gjorde lyset blått. Den gangen hadde Hilde satt på en vakker cd rett etter at hun hadde båret inn varm mat som hun satte på bordet.

    - Skal vi danse litt? hadde Herman sagt. De danset for aller første gang og tenkte at de kunne ha danset her til evig tid. 

Mens de danset til den første melodien, kom Herman opp i et dilemma. Skulle han, som hadde tatt initiativet, fortsette å danse med henne og la maten stå der den sto og bli kald? Han tenkte at det hun hadde laget til på kjøkkenet, var hennes tanke og hennes henders verk. Det var ikke et valg mellom det å danse eller varm mat det dreide seg om. Han hadde valget mellom å nyte en elsket kropp og hennes hode og hår mot sitt kinn, eller vise respekt for hennes arbeid.  

Det som avgjorde valget for ham, var at han husket noe hun hadde fortalt ham. Hun hadde en avtale om å stelle i stand noe godt til et sommerselskap. Hun pyntet, laget mat, pen duk, pent dekketøy, små flagg på bordet. Avtalen var at ektemannen skulle ta noen venner med hjem. De kom omsider - og hadde spist ute på byen. De orket knapt å se mat og rørte den ikke.

   - Jeg kunne ha hylt høyt og dratt duken av bordet med et eneste rykk, hadde hun fortalt. - Det gjorde jeg ikke. Jeg smilte, som jeg var oppdratt til, men visste at dette glemte jeg aldri.

Dette husket Herman. Fordi det var det råeste han hadde hørt. Derfor tok han initiativet til å spise mens cd-en skiftet over til en annen vakker jazzmelodi.   

   - Husker du det dilemmaet vi hadde  den gangen? spurte han ved frokosten. Hun hadde ikke hatt noe dilemma i det hele tatt. Det var han som hadde hatt det.

   - Jeg  kunne ha danset til evig tid, sa hun.  - Maten kunne ha blitt så kald den bare ville for meg. Så visste han det. 

Etter frokost bestemte de seg for å ta en tur ned til sjøen, til båtplassen hennes. Det finnes knapt noe så forlatt som en båtplass i november. Hennes plass var lengst inne mot land.  Et falmet orange plasttau trukket gjennom en enkel blokk viste at her hadde det ligget en liten båt. Det ville gå enda et halvt år før plassen våknet. Men holmene og skjærene og sundet med den store steinen lå der og minte dem om en helt annen tid. Det hadde bare blitt tid til to båtturer. Men Elholmen med den vakre bukten og Hummerholmen kom til å ligge der til sommeren og de kunne ta  den lange turen vestover og dra tilbake i den ytre leia som sist. Og de ville gå i land der de hadde vært sist sommer. Da ville ett år være gått. 

Han la armen om skuldrene hennes da de gikk mot bilen. 

Kapittel 12 

De hadde bestemt seg for å tenke grundig gjennom hvordan de skulle ordne seg hvis det ble kjent at de hadde et nært forhold. Det hadde de ikke gjort før. De tok det som det kom og de tok mye - så mye at det ville ha sendt rystelser i mange retninger hvis alt skulle bli utløst i en smell. Nå var de kommet til slutten av november. Været og føret innbød til inneaktiviteter og til å sikre det livet de nå hadde etablert ved siden av et annet liv.  

En sak var de i utgangspunktet helt enige i. Det kom aldri på tale å rive ned det de hadde bygget opp det siste halvåret. Ikke under noen omstendighet.  Men de kunne få behov for et sikkerhetsnett, for fallhøyden var stor for begge. For Hilde var æren og hva folk ville si, det aller verste. Herman tenkte på sin kone, som han hadde et godt forhold til, og han tenkte på hvor han skulle bo. Han så ikke for seg at han på dagen kunne flytte inn til Hilde. Han visste ikke hva hun ville ha sagt, hvis han hadde spurt. Derfor ville han sikkert ikke ha kommet seg til å spørre.  Men han visste noe. Hvis Hilde hadde sagt til ham at han skulle flytte inn i Borgenveien hos henne, da ville han gjort det.

   - Du vet jeg bor her alene. Og det er vi som har fått til dette. Dette kunne hun ha sagt.   

Men slik var ikke verden, og trolig heller ikke den Hilde som han kjente. Når han tenkte slik, måtte han alltid gå i rette med seg selv over hvor overflatisk han hadde tenkt. Var det slik han trodde hun var mot en som hun var så glad i?  Nei, hun hadde mer mot enn han visste. Hun ville ha forstått det hun trengte å forstå, når han tok kontakt, og han ville ha fått være i fred i hennes hus med sin glede og sin sorg. 

Siden dette rent fysisk kunne bli mest tragisk for Herman, var det han som var mest opptatt av å finne en løsning, hvis noe skulle hende. For seg selv visste han, at hvis han hadde bodd alene, og Hilde hadde hatt behov for å komme inn et sted, da ville hun visst, uten å spørre, at hun var velkommen. Slik var det kanskje en skjevhet i forholdet deres, tenkte Herman.  

De hadde aldri snakket om hva de skulle gjøre hvis forholdet ble kjent. De hadde ikke hatt tid til det, og de hadde følt at det var upassende å bringe problemer med seg når de skulle møtes. Men nå hadde de bestemt seg. Av hensyn til seg selv skulle de gå nærmere inn i dette. Det de i utgangspunktet ville, var å finne en mulighet for å leve to liv, uten at det skulle medføre alle de tragedier som de visste hadde rammet andre som hadde forsøkt. Nå hadde Herman lang og variert  erfaring i å lete etter løsninger på det umulige. Han kunne likevel ikke godta at det var umulig å finne en måte å få det til på. En dag i slutten av november hadde han sagt  til henne at han trodde han var nær ved å finne en løsning. 

Så langt var de kommet da det ble klart for enda en tur til landstedet hennes. Det var lenge uklart om de hadde muligheter for å få det til. Derfor var Herman svært glad da hun ringte  fem minutter før han skulle ha avskrevet turen. De hadde avtalt at hun skulle ringe ham.

   - Jeg var den første som våknet, sa hun med svak stemme i telefonen.

   -  Ringer du fra arbeidsrommet ditt, spurte han.  Det gjorde hun, etter å ha lukket tre dører etter seg.

   -  Jeg ringer igjen når alt er klart, sa hun. Herman forsto at det var Einar som hadde overnattet etter selskapet  kvelden før.

   -  Du ringer i løpet av to timer da? Hun ringte etter en halv time. Da var hun alene. Hun hadde pakket matvarer. De skulle møtes på avtalt sted, der de skulle sette igjen hans bil.

   - Jeg synes det er litt hyggelig at vi kan kjøre i min bil en gang også, sa hun før hun la på.  

Dermed ble det i alle fall en tur til. Deres planlegging for å sikre det gode liv for seg selv, var ikke tema den dagen. Det var vakkert vær, slik det alltid hadde vært på disse turene. Det var fjerde turen på et halvt år. Fjerde turen. Men det var tredje turen som bare de visste om. Herman syntes det var godt å sitte ved siden av henne. Hun kjørte sikkert og han kjente at han slappet av.  Han likte fargen på interiøret. Bilen var hennes beste venn, fortalte hun. Akkurat det var det hun sa. Selvsagt forsto Herman hva det var hun mente. Men det var ikke ofte han hadde hørt en slik uttalelse. Tenk om hun mente det? Han ville aldri kommet på å plage henne med spørsmål. For sin egen del var han så fornøyd med forholdet til Hilde, at hun gjerne kunne få ta sterkt i om bilen sin.

   - Neste gang kjøper jeg meg en bil som er mer damebil, sa hun. 

Herman satt og så på henne mens hun kjørte på motorveien. Han mente at han aldri ville bli lei av å sitte og se på henne. Akkurat nå hadde han festet seg ved øyenvippene hennes, som var lange  og buet oppover mot brilleglassene. Hun holdt med venstre hånd om rattet og støttet høyre på girspaken.

   - Jeg liker best å kjøre slik, sa hun.  

Hun hadde én cd i bilen, så vidt han kunne se. Den som han hadde gitt henne som takk for det første kysset, det som ble til et tidsskille for ham. Han hadde den samme i sin bil. Musikken førte dem tilbake til hennes hus ved havet, til et landskap de begge elsket og følte seg så hjemme i. Deres Havland.

   - Jeg kunne tenke meg å vise deg hvor jeg drar, når jeg vil være alene her ute, sa hun. - Et sted som betyr veldig mye for meg. 

De kjørte over til en øy, til yttersiden. Da de kjørte over broen, kjente Herman seg igjen. Det var den broen de passerte under første gangen de var ute med båten hennes. Her hadde de vært. En  lang tur før de gikk i land på en av holmene og spiste. Nå kjørte de ned til en slette ved sjøen, nærmest på kjerrevei  siste stykket. Herman var rørt over at hun ville vise ham sitt fristed utenfor allfarvei. Han følte seg privilegert over å være sammen med henne på hennes strand. Det var et sterkt bidrag til alt det som var i ferd med å bli deres - og bare deres eiendom - tanker og minner fra et liv bygget på et skjørt fundament. Men du verden hvor de hadde bygget. 

Stranden var preget av november. Båter velvet i vissent strandgress, tørr tang langt inne på land og et sparsomt belte av fersk tang og vrakgods nærmere sjøen.

   - Her, sa hun, - her ved hjørnet av denne steinen har jeg hatt plassen min.

   - Har du sittet på steinen, eller sanden?

   - Jeg har sittet på sanden inne i hjørnet her, på en strandstol. Herman lente seg mot steinen der han sto. Hun kom og var plutselig ved siden av ham. I et kyss delte de øyeblikket og føyet det til alle de andre.

   - Jeg kommer til å tenke på dette, alltid, når jeg er her, sa Hilde. Herman tenkte at han sikkert kom til å oppsøke stranden sammen  med henne en gang til sommeren, kanskje alt til våren. De gikk en tur vestover. Andre holmer kom til syne, og to kystfyr ytterst i leia.

   - Tror du dette er friområde og i orden at vi går her? spurte hun.

   - Det er det sikkert, svarte han. Da de snudde for å gå tilbake, sa hun at hun ville gå så langt som hit neste gang.

   - Da ser jeg mer av horisonten og havet. De passerte steinen, der hun hadde hatt sin faste utpost. Han måtte bort til steinen en gang til for å plukke er par steiner i sanden, før de gikk videre. 

Nå visste han hvor hennes strand var. Visste om det lune hjørnet ved den store steinen og sanden omkring. Her hadde hun vært. Hvis han hadde gått her for noen år siden, ville han kanskje sett en kvinne som satt i en strandstol og solte seg eller leste i en bok. Han ville trolig hilst, og i det minste snakket om været eller stedet. Men at dette var Hilde, som han skulle bli så godt kjent med, det ville han ikke hatt anelse om.  

De kjørte tilbake og kom til huset hennes fra en annen retning enn de vanligvis gjorde. Her var alt som det skulle være. Hun hadde vært der to ganger siden den gangen de overnattet. Herman sa at han syntes hun hadde vært her ofte siden sommerferien, og antydet at hun måtte ha vært her oftere enn vanlig, siden de nå var her sammen for fjerde gang.  

Hun låste opp og de bar inn matvarene som hun hadde ordnet på kort tid mellom klokka ti og halv elleve. Hun hadde blant annet tatt med mat som var blitt til overs i det selskapet som hun hadde hatt hjemme hos seg kvelden før. Alt plassert i en stor gul plastbalje. Grillet kylling, mineralvann og en peiskubbe hadde de kjøpt underveis. Siden det sto varme på i flere rom, ble det snart varmt da han fikk tent på peisovnen. Hun hadde tatt inn hagemøblene sine og plassert dem i et hjørne i stua. De plasserte et lite bord foran peisen. Til og med resten av en kake som hun hadde bakt dagen i forveien, hadde hun tatt med. Og kaffe på termos. De visste at de måtte dra tilbake slik at hun nådde et arrangement om kvelden. Der ventet også hennes venn, Einar. I mellomtiden kunne de leve det gode liv i et par timer. 

Herman hadde en gang før slått opp sovesofaen hennes, men  trodde  han hadde  glemt håndgrepene. Han ville forsøke å slå den opp. Det gikk etter noe prøving og feiling. I underbevisstheten, eller kanskje helt bevisst tenkte han at de kunne slappe av litt før de kjørte hjem. Et par dager senere sa Hilde at hun hadde sett på ham og ant at han var i ferd med noe som i høy grad ville involvere henne. Nå stilte hun med et stort rødt ullpledd som hun la utover trekket. Han samlet myke puter. Mer hadde de ikke av sengetøy. Men det var blitt deilig varmt i rommet, selv om det var kjølig november utenfor. 

Han hadde spurt om hun ønsket at de skulle prøveligge sofaen, eller han hadde formulert det enda klarere. Han lå og støttet seg på albuen og så på henne. Hun hadde tatt av seg brillene og plassert dem lenger borte. Så snudde hun seg mot han og la seg med ansiktet vendt litt ned mot pleddet. Snu deg litt til, er du snill, sa han. Han så det klart. Så langt som han kunne forstå, var hun i denne stillingen det vakreste han noen gang hadde sett. Hilde. Og hun var sammen med ham,  i huset ved Havlandet. De hadde ennå tid. Tid til å leve, og til å elske.              

Hvis du vil, Hilde, kunne jeg veldig gjerne tenke meg å elske med deg. Du vet hvor utrolig glad jeg er i deg. Hun svarte ikke, men lå rolig på ryggen med hendene under nakken. Hun så på ham, på samme måten som den gangen de gikk ut av heisen. Var det en beslutning hun hadde tatt, som ville komme som en overraskelse?

   - Jeg vet det, sa hun, - at du er veldig glad i meg. Jeg vet at du er mer glad i meg enn noen, noen gang har vært.  Jeg tror at du er så glad i meg  at du ville være i stand til å glede deg vilt over min nytelse, selv om du ikke helt får viljen din med meg akkurat nå. Derfor ønsker jeg at du skal suge meg, så lenge jeg vil. Ingen har gjort akkurat det, på lenge. Jeg er ikke brutal mot deg, Herman. Jeg kjenner deg  for godt til å være det.

Baksidetekst av Ingar Knudtsen

En lyrisk og sensuell roman der vi følger hovedpersonene Hilde Borgengaard og Herman Hamel gjennom et brytningsår i livet deres, der oppfatninger av rett og galt, moral og umoral, skyld og skyldfrihet, settes på prøve. Det er en roman om to menneskers dobbeltliv og deres intense kjærlighetsforhold på tvers av konvensjoner og normer.

Hilde er skilt, men har en god venn, Einar. Han ser nok på seg selv som hennes kjæreste, men hun har nylig blitt fri og vil ikke straks bli "eid" igjen. Herman på sin side er gift med Oda. Spørsmålet er hvor lenge de egentlig kan greie å stenge verden ute og bare leve for hverandre i de stundene de har sammen?

Forfatterens skridring av de to, og kanskje særlig Hilde, visen en sjelden innsikt og forståelse av hvor vanskelig og vidunderlig det er å være menneske i skjæringspunktet mellom frihet og ansvar. De to hovedpersonene i boka prøver å løse det umulige, og tror at de greier det. Men alt har sin pris.

 til toppen

utdrag fra romanen:

Hun har vært her - 2004

Kapittel 3

Det hadde vært en rolig tid. I flere måneder. Dramatikk foregikk mest i deres eget hode. Hilde var blitt mer forsiktig. Det var ikke så enkelt som før å besøke henne hjemme.  Det var sikrest å møtes når Einar var bortreist, hadde hun sagt. Men det kunne komme en telefon når som helst. Hun så fram til at seilsesongen skulle starte. Da ville han bli mer opptatt, spesielt i helgene. Hun var fremdeles ingen seiler. Og ble det nok aldri heller. På dette området var hun og Oda, Hermans kone, like. På mange måter stoppet likheten der.

Det hadde aldri falt Herman inn å fortelle Oda at han hadde hatt et skjebnemøte med en annen kvinne. Det hadde aldri falt ham inn å fortelle henne at han elsket denne kvinnen og at han hadde elsket med henne mange ganger. Det hadde vært sannheten. Det var flere årsaker til at han ikke serverte den hele og fulle sannhet og virkelig skværet opp, som noen ville kalt det. Fyrt opp et sant helvete av egen fri vilje og ødelagt for all framtid alt for Oda og seg selv. Det ville han ikke. Og han hadde heller ikke nok gremmelse over seg selv  å øse ut over sin kone. Han så det som det ynkeligste av alt. Hun hadde ikke gjort noe som rettferdiggjorde det.   

    Mange ville ment at han snudde alt fullstendig på hodet. Og han visste at han kanskje gjorde det. Men han visste også at i de vanskeligste situasjoner som et menneske kan komme ut for, da gjelder det å finne løsningen utenfor rammen. Han elsket Hilde. Hadde sagt til henne at hun kunne regne med ham: Han var ikke en drittsekk som stakk sin vei, hvis det skulle komme til å lukte svovel. Men han elsket en kvinne for mye. To kvinner blir som regel en for mye. Han hadde ikke hatt behov for å ha matematikk mellomfag for å forstå akkurat det. Og selvsagt var det Hilde som var ”en for mye”. Uttrykket var forferdelig bare å tenke på. Når han krøllet fingrene inn i nakkehåret hennes, kysset henne eller danset med henne, da var hun noe helt annet enn ”en for mye”. Det var hun forresten ellers også. Hun var Hilde. Hilde Borgengaard. Nærmet seg 55 år. Var vakker og sterk. Det siste kunne hun ha god bruk for. Det hendte at han løftet henne opp, holdt henne og bar henne en liten runde inne i huset. Eller bar henne inn på soverommet hennes. Så virkelig og så nær som det kan gå an å være. Det var Hilde. Hun var ikke til å glemme eller fortrenge. Et levende menneske med alle rettigheter det innebærer, med rett til å være elsket, når hun virkelig var det. Det var ikke alle år av livet at hun hadde vært elsket. 

En fredag ettermiddag i begynnelsen av april kjørte Hilde alene til sommerstedet sitt i Vestre Viken. Hun måtte gjøre noe som ingen andre skulle vite om. Hadde bare sagt at hun trengte litt ro og at hun skulle ordne opp i noe. Hun regnet med at hun ble over til neste dag. Både Einar og Herman visste hvor hun var. Av alle ting som var å ordne opp i på et landsted i begynnelsen av april, hadde hun bestemt seg for å fjerne et problem som hadde ligget der i lengre tid. Treet. Det var viktig å unngå at Einar kastet seg over det. Med den frykt og overfølsomhet som Herman hadde for dette treet, var det best å få gjort noe. Hun var mer enn heldig. Det var andre enn hun som var ute i lignende ærend. Etter at hun hadde saget av to kubber ble saga sittende fast fordi treet lå slik til at den kom i klem og var ikke til å rikke. Hun så at naboen holdt på med noe borte ved huset sitt. Hun ropte over og han kom bort til henne. Han skulle til å kappe opp noen stokker med sin nye elektriske motorsag. Så gikk han og kom tilbake med strømkabelen og saga. Greinene forsvant og trestammen lå i løpet av noen få minutter oppkappet i passende kubber.

 - Da klarer jeg resten, hadde Hilde sagt, glad over det som var gjort.

     - Jeg kan hjelpe deg med de største. Han var borte og hentet en skikkelig klyverøks før hun klarte å komme med en høflig protest. Det var ikke til å tro. Før lyset forsvant med aprilkvelden, var alt gjort. Resten ville hun gjøre på lørdag. I dag fikk dette holde.

    Neste dag hadde hun stablet veden pent opp ved muren. Hun dekket over med tjærepapp som hun la noen mursteiner oppå så den ikke skulle blåse vekk. Da ringte Einar.

-         Hva er det du holder på med der nede.

     -     Jeg har fått kappet opp treet. - Hvilket tre er det du har kappet opp?

-      Hvilket tre? gjentok Hilde. Hun var ikke overrasket over spørsmålet. - Hadde jeg så mange å velge mellom, mener du?

-         Du kunne spurt om jeg ville være med, så kunne jeg hjulpet deg. Jeg har jo fri i dag. 

-         Jeg mente at jeg kunne gjøre dette selv, men det ble for sent å dra hjem i går kveld.

Saga satte seg fast, men jeg fikk hjelp av naboen. Det blir vel ikke så lenge før jeg drar.

           Ikke noe hadde hun sagt om den virkelige årsaken til at hun måtte gjøre dette. At hun ville unngå at Herman mistet jobben med treet til en annen mann. Hilde kunne selvsagt ikke si hvorfor hun hadde gjort dette selv. Det hadde vært vanskelig å finne et påskudd for at Herman kunne gjøre den. Nå nærmet våren seg. Snøen var for lengst borte i Havlandet. Og  en ting var Hilde sikker på der hun satt i bilen på vei hjem den ettermiddagen: Når hun fikk fortalt Herman at treet nå var blitt til ved, så ville i alle fall ikke  han være i tvil om hvilket tre det gjaldt.

          Det var godt å kjøre. Nå hadde hun et problem mindre.

Kapittel 4 

    Mens Hilde lørdag ettermiddag var på vei hjem etter jobben på landstedet, stoppet en bil utenfor hos Einar. En kvinne som han kjente fra seilforeningen kom ut av bilen og ringte på hos ham. Om han hadde tid til å prate litt? Selvsagt, men han skulle bort til Hilde senere på kvelden. Han hadde kjent kvinnen i flere år og det slo ham at det kunne være noe spesielt hun hadde å snakke med ham om. Han hadde allerede merket det. Det var unektelig en ikke helt vanlig besøkstid, sent en lørdag ettermiddag. Da har gjerne folk flest andre planer for kvelden. Derfor måtte det være noe viktig.

            - Du undres vel på hva jeg vil? Jo han gjorde det. De var godt kjent, så det kunne jo være et eller annet.

    - Du har ikke merket noe i det siste, for ikke å si de siste par årene?  

- Hva skulle det være? Er det noe jeg ikke vet?

- Ja, jeg kan vel trygt si det, svarte hun litt tørt. - Og du har ikke merket noe

som helst? Hun ventet litt. Satt liksom og tok sats. - Din Hilde, som du skal bort og besøke, du har ikke merket noe? At hun er sammen med en annen mann?

    Einar hadde stått og lyttet. Han satte seg ned. Hilde? Det ble stille en lang stund. En fredags kveld for lenge siden og en påfølgende lørdag dukket opp for ham: Han hadde observert at Hilde gikk ut av en bil i Stortingsgaten, at hun bøyde seg inn i bilen og kysset en mann som satt der. Hun hadde protestert. Det var ikke det hun hadde gjort. Hun hadde bøyd seg inn i bilen for å hente noe som lå i midtkonsollen. Dagen etter ble det enda verre, husket han. Han skulle kle av henne og gjenopprette frustrasjonen fra kvelden før. Det var da han oppdaget monogrammet. En dobbel H-en skrevet med tusj innenfor trusekanten hennes. Herman Hamel, tenkte han idet sexkosen forsvant. Hun hadde klart å vri seg unna. Hun hadde gjort det selv. Dermed hadde han godtatt at det ikke var mer å snakke om. Nå hadde han nesten glemt det.

    - Det er ikke sant. Hvor har du dette fra?

    - Det har ikke vært vanskelig. Jeg hadde nær sagt, alle vet det. Du vet hvor Hilde har vært  siden i går kveld? Jo, han visste det. Hun hadde snakket med henne på Esso-stasjonen i går ettermiddag og fått greie på at hun skulle til Vestre  Viken og at hun skulle overnatte til i dag.

    - Jeg hørte at du ikke skulle være med. Det forundret meg ikke.

    - Hun har vært der alene. Jeg snakket med henne i telefonen.

    - Du snakket med henne i telefonen. Ja, da er du nok velorientert, skulle jeg mene. Du vet at hun er sammen med en annen mann? Vet du det?

    - Hvordan i all verden kan du si noe slikt?

    - Fordi jeg vet det, og tenkte at noen endelig  måtte si det til deg.

    - Hva er det du vet?

    - Ikke så rent lite, sammenlignet med deg tydeligvis. Du må ikke ta det ille opp. Men jeg kunne ikke se på dette lenger. Når vi har vært sammen på møter i foreningen har jeg flere ganger tenkt: Einar, han vet ingen ting! Til slutt måtte jeg bare si fra til deg. Så vet du det.

     Hun reiste seg for å gå.

 -Vent, sa Einar, - du må fortelle meg hva det er du vet. Det må jeg vite. Sier du at hun har vært sammen med en mann på landstedet fra i går til i natt? Er det det du sier? 

   - Det er ikke det jeg sier, men det skulle ikke forundre meg. Du får spørre henne selv. Eller spørre naboer der nede. De vet det kanskje. I alle fall er det mange som har sett at en mann har vært der. En mann med en stor sort bil med nyere BP-skilt. Den hadde også stått der om morgenen. Hvordan tolker du det?

       En stor sort bil med nyere BP-skilt. Det var en bil han husket. Men at denne skulle vært observert flere ganger på bilplassen  i Vestre Viken? Kunne det være sant?

     - Du trenger ikke være i tvil. Det er slik det er. Og utallige ganger er de blitt observert på kafeer, restauranter og på badestranda. Og han har flere ganger kjøpt blomster til henne. Jeg har en venninne som jobber på gartneriet. Folk er da ikke dumme.

     - Da er det vel bare jeg som er dum. Som ikke vet noe?

     - Nei, du skal ikke si det. Hilde, hun er utrolig smart, skulle jeg mene. Hun er bare ikke smart nok. Den forelskede avslører seg lett, Einar. Folk kjenner symptomene. Alle gjør det. Men du har faktisk neppe vært i posisjon til å observere.

     - Jeg hadde aldri trodd at det var nødvendig, skal jeg si deg. Aldri om jeg hadde trodd det.

     - Hva tror du nå da?

-         Jeg vet ikke. Jeg vet ikke hva jeg skal tro. Hilde kan da ikke være slik. Jeg har kjent henne i mange år og har aldri merket noe.

-         Husker du at du ringte henne fra Gardermoen en gang du fikk returordre i Stockholm?  

Du ringte og spurte om det passet at du stakk innom. Passet det?

-         Nei, hun hadde lagt seg og var ikke opplagt.

-         Det første var sant nok. Det andre også av en god grunn. Herman Hamel bodde

sammen med henne nesten hele denne uka. Han hadde uflaks på grunn av deg og måtte avbryte oppholdet. Men det varte ikke lenge. Du kom hjem lørdag kveld og reiste igjen søndag.

-         Hvordan vet du alt dette?

     -     Det er oversiktlige og små forhold. Han ble stille igjen. Han hadde aldri merket noe.

     - Jeg har vel sagt det jeg trenger å si. Kvinnen reiste seg på nytt. – Jeg håper at jeg ikke har ødelagt  for deg. Det var i alle fall ikke meningen. Jeg forstår at dette ikke var gode nyheter. Men kanskje du etter hvert vil forstå at det var nødvendig.

    Kvinnen gikk. Einar ble alene i huset. Hilde var trolig kommet hjem fra landstedet i Vestre Viken.

    Han trødde rundt i leiligheten. Det var som om han ikke hørte hjemme der. Han hørte ikke hjemme i sitt eget hus. Dette var et hus der Hilde ofte hadde vært. Hadde overnattet gjennom flere år. Han hadde elsket med henne. De hadde spist lange frokoster sammen. Mye av henne satt igjen i veggene. Og i det meste som var innenfor veggene. Gaver som han hadde fått fra henne var plassert slik at de var synlige for ham hver eneste dag. Han hadde et bilde av henne sammen med seg selv. Et bilde tatt en nyttårsaften for flere år siden. Det hendte ofte at han slo på lyset på nytt etter at han hadde slukket, for å se henne før han gikk og la seg om kvelden. Hva i himmelens navn var det som plutselig hadde skjedd og som kvinnen hadde brakt inn i huset? Kunne han fortsette å bo her? Kanskje han måtte flytte? Det var ikke til å fatte. Det var noe som var totalt forandret. Det han hadde fått vite var mer enn en mann  kan klare å komme ut av. Og likevel. Han ville vite mer, noe som kvinnen ikke hadde fortalt. Han kastet seg over telefonen. Hun var ikke kommet hjem. Kanskje kom hun ikke hjem. Et menneske i normal sinnstilstand kan ha  mye å kan ta seg til utenom det å kjøre hjem til seg selv en lørdags kveld. Og hun bodde jo alene, så hun kunne absolutt ha grunn til å gjøre noe annet enn å sitte og vente på at telefonen skulle ringe. Men hun visste mer. Det var han sikker på. Hun kjente sikkert til om hans Hilde hadde bedratt ham med en annen mann. Om hun hadde ligget med ham. Han ringte flere ganger. Hilde orket han ikke tanken på å ringe til. Det var mer enn han ville holdt ut.

            Kunne han dra bort til Hilde? Siden han ikke kunne være hjemme. Han kunne ringe henne. Kanskje var hun kommet hjem. Han klarte ikke å ringe. Det ville blitt en samtale som han minst av alt ville hatt. Og hva ville han oppnådd? Neppe noe som ville gjort leiligheten mer beboelig i kveld. Heller tvert imot. Det hadde han ikke behov for. Han hadde nok. Men han kunne dra bort til henne. Hun holdt sikkert på å pakke ut det hun hadde hatt med til landstedet. Hun pleide å gjøre det med en gang. Glad over å ha et sted ved havet å reise til. Glad over å være hjemme igjen. Hun ville stått der i entreen etter at hun hadde lukket ham inn. Og hva så? Ville han på en lørdagskveld kunne spurt henne om hvor nær hun hadde vært en annen mann? Det var det han ville vite. Men kjente han damen rett, ville hun ha nektet selv om hun skulle ha blitt gravid. Hun hadde vært i London, eller et eller annet sted. I alle fall var trolig det for sent. Hun fylte snart 55 år.

            Det ble ingen kveldstur til Hilde. 

 Endelig tok kvinnen telefonen. Hun var nettopp kommet inn, fortalte hun. Hadde vært innom et kjøpesenter og kjøpt noe til kvelden.

    Han gikk rett på sak. Visste hun noe om at Hilde hadde bedratt ham? Visste hun det? Var det slik at hun hadde ligget med en annen mann? Han virket fra seg.

   - Du må prøve å roe deg ned, Einar. Jeg skulle vel ikke sagt noe til deg.

   - Jo, det skulle du sagt. Du skulle sagt det for lenge siden hvis du visste noe. Men dette er ikke opplysninger som er egnet til å roe seg ned på. Du forstår det? Hun hadde på ingen måte  problem med å forstå akkurat det.

   - Jeg må vite mer, sa han. Du vet noe mer.

   - Jeg får ikke til å sitte her og si noe mer enn jeg har sagt.

   - Hvorfor kan du ikke det? Er det så vanskelig å svare ja eller nei på et enkelt spørsmål? Er det det? Vet du hvor nær hun har vært en annen mann. Vet du det? Du må jo ha brukt god tid på å finne ut det du har fortalt meg. Da er det vel du som vet noe? Han hørte at hun nærmest sukket i telefonen.

-         Det er ikke så enkelt; Einar. Det burde du forstå.

-         Ikke så enkelt? Her går jeg på veggene. Ikke kan jeg være i ro her. Jeg er ikke engang i stand til å ringe henne.

-         Du kan ta deg en tur bort. Selvsagt kan du det, men jeg hadde tenkt meg en tur bort senere. Det høres ikke ut som om du har så mange alternativer. 

De satt hos seilervenninnen Astrid. Nå visste han etter hvert mye. Kafe-og restaurantbesøk, reiser, overnattinger på landstedet og en uke sammen i hennes leilighet. Han hadde falt litt til ro etter at hun hadde nødet i ham tre glass vin. Han hadde protestert. Bilen. Hun kunne kjøre ham hjem, hadde hun sagt.

    Her satt han en tidlig lørdagskveld. Det var ikke her han skulle ha sittet. Han skulle vært hos Hilde. Eller Hilde skulle vært hos ham. Det var slik lørdagskveldene ofte hadde vært. Men han satt her. Hun var kvinne hun også. Heldigvis. Han kunne ikke ha sittet slik sammen med en mann og brettet ut hele sin elendighet. Det var enklere å snakke med en kvinne. Det hadde det alltid vært. Og han kjente henne. Nå hadde hun grepet inn og snudd opp ned på hele hans tilværelse. Han hadde mye i denne  verden – jobben, huset, familie, venner og båten og hytte og mye mer.  Men sammenlignet med alt annet var kvinnen det viktigste av alt.

            Kvelden hadde gått. Hun hadde bestemt seg for å droppe den turen hun skulle ut. Jeg hadde ingen avtale. Kunne bare komme hvis det passet, hadde hun sagt. Han var glad for at han kunne site her. Han hadde slått av mobilen. Ville absolutt ikke ha noen henvendelse nå. Hun har sikkert ringt, tenkte han. 

-         Synes du at jeg skulle latt vært å si noe til deg? Jeg ser jo hvordan du tar det?

-         Ærlig talt. Jeg vet ikke. Aller minst vet jeg hvordan jeg skal komme ut av dette.

-         Er det mange måter, mener du? Du vet mer enn nok. Og det er ikke bare jeg som vet. Men jeg valgte å si fra. Det var ikke en enkel avgjørelse. Kanskje vil du forstå at det var det eneste riktige. Men det kan ta tid.

-         Hilde har vært min kjæreste i flere år. Og vil har elsket så ofte som det var mulig.

På en reise til Warszava for en til tilbake elsket vi hver dag i en hel uke. Det er ikke enkelt å kutte ut.

-         Du har delt henne med en annen mann, Einar. Den kvinnen som du setter høyere enn

alt, hun ligger med en annen mann. Det bør du være temmelig sikker på. Men jeg kan ikke gi deg opplysninger verken om eksakt tid eller sted. Dessverre hadde jeg nær sagt. Jeg vet det ikke. Men du kan ikke være så naiv at du tviler på at hun har vært svært nær en annen mann, slik du selv uttrykker det.

-         Men skal det være slik da at en må leve med mistanke om hva den andre fortar seg. Jeg trodde ikke et øyeblikk at det skulle være nødvendig. Jeg tror det knapt nok nå. Jeg kan ikke tro at hun er gal eller syk.

-         Da har et stykke vei å gå, Einar. Det blir ikke lett, høres det ut til. Det første du må gjøre er å forsøke å se virkeligheten som den er. Bare en liten bit i gangen, kanskje. For sikkerhets skyld.

            Han var glad for at han midt i dette hadde hatt noen å snakke med. Det var nesten midnatt da hun kjørte ham hjem. Hun ble med for å se ham vel inn. Han låste seg inn i huset der han ikke kunne være. Da han hengte av seg jakken og bøyde seg ned for å ta av skoene, slo det henne at han ikke var helt ung lenger. Han var duknakket og grå. Det grå nakkehåret var tynt og pistret. Hun kunne ikke annet enn synes synd på ham. Og det var hun som hadde innviet ham i virkelighetens verden.

-         Nå legger du deg og sover med en gang. Jeg tror ikke noe kan bli verre enn det du har forstilt deg. Og du må bare ta kontakt. Det synes jeg at du skal gjøre. Uansett.

            Da kvinnen gikk slo han på mobilen. Hilde hadde forsøkte å ringe.    

     Kapittel 5                                                 

Hilde ringer litt over klokka ni. Hun forslår at det kan ta en fellesfrokost, hvis det passer.

-         Jeg hadde ventet at du hadde tatt kontakt i går kveld. Jeg forsøkte å ringe deg.

-         Jeg var ute i går. Og mobilen var delvis slått av.

-         Vil du komme bort hit eller skal jeg komme bort til deg?

-         Jeg tar en tur.

-         Du virker så avmålt. Er det noe spesielt?

-         Hva skulle det være? Du har vel hatt en fin tur til landstedet?

-         Ja, men det ble arbeidssomt og jeg klarte ikke å bli ferdig. Så jeg ble over til i går.

-         Da er jeg der om en liten halvtime. Jeg må hente bilen på vei bort.

Det slo henne at denne samtalen skilte seg fra andre samtaler en søndagsmorgen. Altså måtte det være noe. Hun  visste ikke hva det kunne være. Hun hadde insistert på å dra til landstedet alene. Det var kanskje noe uvanlig. Og han kunne gjerne tenkt seg å bli med. Det kunne være noe der. Men det kunne også være noe annet.

            Som vanlig ved søndagsfrokoster hadde hun lagt pen duk på  bordet. Dekket på med pen porselen og pyntet. Blomster i vårfarger i en glassvase. Traktekaffe, og melk. Som vanlig hadde hun kokt egg og satt fram godt pålegg som hun hadde kjøpt på vei hjem i går ettermiddag. Rammen skulle i alle fall være i orden. De spiste, men Einar var uvanlig stille. Han satt og liksom tok sats.

-         Var det en annen mann sammen med deg til landstedet? 

Der kommer det, tenkte Hilde. Det er noen som har fortalt ham noe. Et øyeblikk så hun seg selv som en bokser idet første runde starter. Innledningen var viktig. Og hun hadde ikke noe å skjule, ikke her.

   -      Nei, jeg kjørte alene ned og alene tilbake. Og det var ingen annen som kom eller gikk hadde jeg nær sagt. Så det var ingen annen mann sammen med meg på landstedet, for så vidt. Men naboen kom og hjalp meg da jeg satte fast saga. Han hadde kjøpt ny elektrisk motorsag og jeg hadde inntrykk av at han syntes det bare var hyggelig å hjelpe meg. Er det noen som har ringt deg og sagt at det var to som holdt på utenfor huset? Dette benektet han. Hvis Einar hadde vært innenfor den samme tenkemodellen som Hilde, ville han vært utslått idet første runde startet. Han måtte bare godta at det hun sa var sant. Det var ellers enkelt å etterprøve.

-         Jeg spør, fordi jeg fikk uventet besøk i går ettermiddag. Astrid fra Seilforeningen.

-         Det ble vel et informativt besøk, skulle jeg tro. Du kjenner henne godt og har jo hatt et forhold til henne, har du sagt. Men du har ikke virket så begeistret over at hun har lagt seg etter deg ved tidligere anledninger. Det var kanskje noe annet i går?

-         Ja, det var det. Jeg fikk vite at du står sterkt i med en annen mann, Herman Hamel, som du har kjent i mange år. Dere er observert av flere, på kafeer og restauranter, og ellers andre steder. Og han skal ha overnattet sammen med deg blant annet på landstedet i Vestre Viken.

            Hilde satt og hørte på. For lenge siden hadde hun bestemt seg for at hun ved to tenkte anledninger ville ta ”en spansk en”  for å beskytte seg selv. Det gjaldt intim kontakt med Herman og ukesoppholdet hans i hennes leilighet. Han fortsatte.

-         Jeg trodde selvsagt at jeg hadde en kjæreste som jeg kunne ha for meg selv. Ikke en som jeg måtte dele med en annen mann. Det er forferdelig. Og dette har jeg vært uvitende om. Alle som vet noe vil si at der er han som i flere år delte kjæresten sin med en annen mann. Og han visste det ikke. Hva sier du til det?

-         Hva venter du at jeg skal si? Hun måtte vinne litt tid. Samtalen hadde tatt en alvorlig  vending.

-         Du svarer med et motspørsmål. Men du skjønner at jeg har krav på å vite hva som er

virkeligheten? Einar satt og hadde ett eneste spørsmål igjen. Et spørsmål som ville gi ham det svaret han etterlyste, uansett hvordan hun taklet det. Søndagsfrokosten, som kunne bli den siste, var gått i stå. Restene etter pådekningen sto der De kunne ha spist mer. Og blomstene? Den vakre rammen var der. Men innholdet? Alt som hadde vært deres. Hvor var det?

-         Du er så flink med ord, Hilde. Derfor spør jeg bare om en ting. Er det slik at du som er min kjæreste har et lignende forhold til en annen mann som du har til meg?

-         Du skal få et svar. Men det blir ikke helt som du har tenkt det. Herman og jeg har sittet på kafeer og restauranter i nærområdet og andre steder og pratet. Pratet lenge. Gjerne etter arbeidtid. Vi har hatt mye å prate om. Og han har hjulpet meg på forskjellig vis. To ganger kom han og besøkte meg i Vestre Viken. Han var på vei hjem fra Sørlandet og hadde behov for å hvile litt. Og Astrid, informantvenninnen din, har rett i at han har overnattet på landstedet. En gang. Han skulle hjelpe meg med noe og det ble sent.

            Så spør du om det er slik at jeg som er din kjæreste, har et lignende forhold til en annen mann. Det svarer jeg ikke på. Og jeg er ikke din kjæreste. Vi har elsket, vil du si. Det er ikke det samme. Jeg var blitt fri og ville ikke straks bli eid igjen. Vi har  ikke lovet hverandre noe.

-         Så du er ikke min kjæreste? Det var da generøst at jeg fikk vite det. Du forstår sikkert at jeg ikke kan fortsette i et slikt forhold. Jeg er da verken syk eller gal.

-         Jeg forstår deg svært godt. Men siden venninnen din fra tidligere tider får deg til å gi opp etter et kort besøk, så er du vel ikke så veldig  glad i meg? Du kunne gitt oss en sjanse. Du gjør ikke det.

    -     Og det kan du får deg til å si? Her har jeg gått som en tosk i flere år, og så skulle jeg forsette? Som om noe skulle bli annerledes. Hva er det du vil få meg til å tro? Du er vel enig i at hans kone burde fått beskjed? Hun vet vel ikke vet noe.

-         Du trenger hevn, Einar? En hevn som bare vil skape elendighet for den som ikke har gjort noen noe som helst. Han er glad i henne og vil aldri gå fra henne. Jeg advarer deg. Det fører ikke noe godt med seg for noen. Tvert imot.

Dette var begynnelsen til slutten. Eller, det var slutten.          

Baksidetekst av Lina Ravn

Kan man elske to mennesker samtidig? Ja, det kan man, men - med god samvittighet?

Dette er en historie om hvordan livet arter seg når noe skjer helt uventet og bærer med seg mye glede, men også stor sorg. 

- Sorg over ikke å strekke til, over å svikte dem vi er glad i, og syvende og sist - handler det om å vite at vi svikter oss selv dersom vi velger å gå med strømmen.

"Hun har vært her" er en videreføring av Oddmund Havnens debutroman, Hilde Borgengaard (53). Etter en tid reiser en av hovedpersonene til klippeøya Sanna i Træna for å rydde i sitt hode. Helt som planlagt går det ikke.

til toppen

utdrag fra romanen:

Sofa til besvær - 2006

Kapittel 7

Hilde hadde sendt ham en tekstmelding: Kan du tenke deg å bli med meg til Øvre Eiker i morgen kl. 1130?

    Det var fredag. Hun visste at han skulle bort et par dager, men hun hadde ikke fått med seg når han skulle dra. Dessverre kunne det ikke bli noen tur nå. Han skulle dra lørdag formiddag. Så fikk han en melding om at han fikk ha det til gode.

    Takk, sa han til seg selv. Jeg har en reise til Øvre Eiker til gode.

    I totiden lørdag fikk han en ny melding:

    Nå sitter jeg på den lille kaféen vår i Drammen og - . Siden det ikke var tillatt å bruke en løs mobiltelefon i bilen, måtte han være litt rask og fikk ikke med seg hele teksten. Men selvsagt satt hun der og drakk kaffe og spiste noe som verken var søtt eller fett. Det visste han. I over tre år hadde dette vært deres stamkafé i Drammen.

    Hadde hun nå vært i Øvre Eiker alt? Hun kunne ha vært der hvis hun hadde dratt hjemmefra kl. 1130. Han kjente henne såpass godt at hadde hun sagt 1130, da dro hun 1130. Altså kunne hun ha vært der og kommet tilbake til den lille kaféen på Strømsø-siden. Det var mest sannsynlig at det var slik.

    Han hadde aldri vært sammen med henne til Øvre Eiker. Hva skulle hun der? I alle fall skulle hun noe. Og så hadde hun tenkt at han kunne bli med. Da måtte det være noe.

    Herman nærmet seg Mjøsbrua på vei nordover. Det slo ham at hans tenkning i alle fall for øyeblikket ikke kretset om de samme spørsmål som dagsnytt på bilradioen. Han måtte jo ikke vite hva hun hadde tenkt seg med deres fellesutflukt i dag.

    Hensikten med reisen var skjult. I alle fall inntil videre.

Det hadde vært få muligheter for noe fellesskap i høst. Trolig var det det som frustrerte ham. Når det nå endelig var mulig, og hun til og med hadde kommet med forslag, da passet det ikke for ham! Det var bare så vidt noe lignende hadde hendt før. I dag ville de ha hatt en hel dag og en hel kveld for seg selv. Det hadde de ikke hatt siden i sommer.

    I Hermans hode var denne reisen faktisk tre reiser:

    Den ene var den som Hilde vitterlig hadde kjørt fram og tilbake til Øvre Eiker med sin Toyota. Med en avstikker til kaféen på Strømsø-siden. Og så var det et ærend hun hadde hatt.

    Det kunne være mer: Siden nå han ikke hadde blitt med, kunne dette blitt en helt annen reise enn hun opprinnelig hadde tenkt. En reise på dagtid setter begrensninger på en lørdag. Du har noe du må rekke før alt stenger.  Men i forlengelsen? Den kunne strekke seg over en hel kveld i hennes leilighet. Og en hel natt. Einar bodde jo ikke så langt unna.

    Den andre reisen var den som han kunne ha vært med på. De ville helt sikkert besøkt stamkaféen sin. Når han fikk snakke med henne, kunne han fortelle hva han hadde tenkt om reisen, og det som kunne kommet etterpå.

    Den tredje kunne være Hildes forestilling om en reise sammen med ham denne lørdagen. Hva hadde hun tenkt før hun dro alene? For hun gjorde vel det? Jeg kan spørre, tenkte han.

De var kommet over i desember. Det var travelt på skolen. I kveld skulle han hente Hilde hjemme og dra på et medlemsmøte i fagforeningen. Slike møter var det nesten blitt slutt på i de siste årene. Derfor måtte de dra. Kanskje kunne dette bli det siste.

    Herman satt på arbeidsrommet sitt etter at undervisningen var slutt. Han så fram til å hente Hilde. Forventningen hadde ikke blitt mindre på disse tre årene. De ville ha kvelden for seg selv, i alle fall etter møtet. Men han hadde mer. Han hadde Oda, om han nå kunne si det slik. Det kunne han jo ikke.

    Så hadde han Einar som ikke hadde latt mulighetene gå fra seg, slik han så det. Det var ikke bare i Roma de hadde vært i høst. Hilde snakket minst mulig om Einar. Hennes samvær med ham hadde langt på vei vært et ikke-tema for ikke å støte ham. Selv hadde han den samme holdningen når det gjaldt Oda. Men det hadde skjedd en utvikling på disse årene. Begge snakket nå mer enn de hadde gjort i begynnelsen.

I tillegg til travelheten og alt annet hadde han konsultasjonene med psykologen. Han hadde straks en avtale. Han hadde samlingen, eller installasjonen, som psykologen hadde kalt den. I det siste hadde det vært lite utvikling i prosjektet. Men det levde sitt eget liv og vokste  av seg selv, med oppgaver i overmål.

    En dag hadde han kjørt etter en firmabil på E 18 hjem fra jobben: ”Boring og saging i betong” leste han på bakdøra. Vindusåpningene i Servicebygget på radarstasjonen måtte bores, og de måtte sages. Og slike forsvarsinstallasjoner var helt sikkert beskyttet av bombesikre vegger.

Han satt fremdeles på rommet da en kollega kom inn.

    - Kan det være riktig, sa hun - at en skal arbeide seg i hjel? Jeg er 56 år og orker snart ikke å gå på jobb lenger. Jeg klarer det ikke, selv om jeg har redusert post.

    - Tror du selv at det er riktig?

    - Før underviste jeg elever. Nå planlegger jeg meg i hjel og bruker mye mer tid med alt annet. Og se her. Hun viste ham en femsiders rapport som hun hadde skrevet med sirlig håndskrift. - Denne skal jeg  skrive på PC før jeg går hjem. Og jeg er ikke så rask.

    Herman tok arkene og så på dem.

    - Du har tenkt å skrive dette på nytt, på PC?

    - Ja, alle må det.

    - Må alle det? Hvis du gjør det, da er det for det første det rene hærverk. Alle kan vel uten problemer lese hva du har skrevet! I tillegg er det fullstendig unødvendig. Idiotisk er det.

    - Ja, men det er slik det skal gjøres, Herman. Du forstår vel det?

    - Det er slik det har blitt. Her har du et kunstverk med håndskrift, som du vil slakte,

bokstavelig talt. Var det ikke du som beklaget deg over at du holdt på å arbeide deg i hjel? Levér rapporten som den er. Det er opplagt den vakreste rapport som noen har fått i år. Levér den og se hva som skjer. Det skjer ikke noe. Kanskje får du tilbud om et kurs. Det tar du.

Han skulle hente Hilde hjemme en halv time før møtet skulle begynne. Hun fortalte at Einar også var på et møte og at det snart var slutt. Herman sto inne i entréen og ventet mens hun tok på seg yttertøyet. De skulle akkurat til å gå da det ringte på døra.

    Einar visste at hun skulle på et møte i fagforeningen den kvelden. Det hadde hun sagt fra om. Men hun hadde ikke sagt at Herman skulle hente henne. Hun åpnet døra nærmest uten å tenke seg om. Herman sto rett bak henne. Den sorte bilen hans med BP-skilt sto rett utenfor. Var det en bil som Einar kjente, så var det den.

    Det sto to unge menn utenfor. De rakk ikke å presentere seg i farten, men kom med et størsmål til Hilde om hun kunne tenke seg å snakke litt med dem om inneklimaet i leiligheten.

    - Det er ikke aktuelt. Inneklimaet her er helt utmerket, sa hun - og jeg er ikke

interessert.

    Trolig ble støvsugerselgerne stresset av at en potensiell kunde var på vei til å unnslippe. Det var derfor salgssamtalen gikk litt i ball for dem, mente Herman, da de litt etter gikk ned trappa. Men selgerne hadde ikke gitt opp og hadde klart å komme med et par håpløse replikker som avslutning:

    - Du er ikke interessert i innemiljøet ditt da? 

    Hva skulle hun si til det? Det var jo en ren provokasjon. Hun hadde det travelt og ble irritert. Hun hadde trodd at det var Einar som sto utenfor. Det ville ikke vært gunstig. Hun falt pladask ut av rollen som "fin dame" og ga med ord og kropp klart til kjenne at hun ikke var interessert. Og hun ble ikke mer velvillig da de spurte om hvilken støvsuger hun hadde. Hvilken støvsuger hun hadde? Hun hadde en vanlig støvsuger. Hun husket ikke hva slags merke det var. Men det kunne være helt det samme.

     De spurte om de kunne komme igjen senere. Det kunne de spart seg.

    Nede i trappa ville hun rette opp igjen inntrykket som Herman måtte ha fått. Hun påsto at nå var hun stygg.

    - Nå ser du hvordan jeg kan være.

    - Ja, sa Herman. - Nå ser jeg hvordan du kan være. Litt stygg var du. Jeg tror faktisk at jeg er litt snillere enn deg. Det var jo to unge menn som trolig skulle forsøke seg på ny jobb. Og de var langt hjemmefra. Nordfra. Du hørte det?

    Hun stoppet opp i trappa. Han snudde seg og så at hun sto som om hun overveide noe. Oj, tenkte han. De skulle jo ut sammen. Han hadde sett fram til det. Han burde ikke si mer.

    Det var Einar som hadde skylda for at inneklimaet i døråpningen ble som det ble.

Jeg vil spørre, hadde han tenkt, den dagen han kjørte E6 på vei nordover samtidig som hun var på vei til Øvre Eiker.

    Nå hadde han muligheten. De var kommet tilbake til hennes leilighet etter møtet. Han hadde aldri hatt noe behov for å kontrollere Hilde. Det hadde han ikke nå heller. Det var bare morsomt å se hvor mye hans forestilling om hennes utflukt kunne avvike fra virkeligheten. En test på hvor godt han kjente henne. Som en barnslig lek var det. Ikke noe mer. Han hadde ment at det kunne være tre utgaver av reisen, som vel ikke kunne kalles en reise. Det var en tur. Da han nå satt i sofaen sammen med henne, kom han til at han hadde utelatt ett alternativ: Hans egen forestilling om hvordan turen virkelig hadde vært.

    - Hva slags utflukt tror du jeg var på den lørdagen? Jeg må nesten spørre, siden du spør. Men dette blir en merkelig samtale. Er den ikke fullstendig meningsløs? Fullstendig bortkastet tid?

    Ja, tenkte han. Det er vel slik det er. Meningsløst. Bortkastet tid. Var det ikke som om det hun sa ga gjenklang i mye annet som han var opptatt av? Som for eksempel en mulig gjenopprettelse av forholdet til Oda. For ikke å snakke om samlingen hans ute på en klippeøy langt til havs.

    Nei! Det er kanskje ikke slik det er heller: Han er verken gal eller dum, om han så skal si det selv. Og han er i fast jobb. Og er glad i seg selv. Og modig. Han ville bare få Hilde med på en utveksling av følelser og tanker: Hva ville ikke denne dagen ha vært hvis han kunne ha ringt tilbake den fredagen og sagt jaaa! Jeg blir med. Selvsagt blir jeg med. Og dagen kunne hatt en forlengelse. Det var lenge siden sist de hadde hatt en hel kveld for seg selv.

    - Hva jeg tror om denne lørdagen. Jeg hadde god tid til å tenke nordover E6. Det måtte være noe du skulle i Øvre Eiker. Du skulle kanskje handle noe som du måtte dit for å få tak i. Jeg aner ikke hva du kunne kjøpe der som du ikke fant i Drammen. For ikke å si rett utenfor døra di hjemme i Asker. Men noe måtte det være. Det er jeg helt sikker på. På vei hjem kjørte du over til Strømsø-siden og sendte melding fra den lille kaféen på kjøpesenteret.

    - Ja, sa hun - slik var det. Så langt. Jeg hadde tenkt å handle sko på en butikk som

hadde flyttet.

    - Så langt? sa du.

    - Ja. Er du så sikker på at du vil vite fortsettelsen?

    - Nei. Når du spør på den måten, vil jeg ikke vite mer i kveld. Kanskje ikke i det hele tatt.

    Men det hadde vært lørdag, og det var selvsagt noe med Einar. Han hadde vært hjemme.

Herman kom seg ikke til å spørre om hvordan hun hadde hatt det etter at hun kom hjem den lørdagen. Kanskje kom hun ikke hjem? Akkurat nå hørtes det helt dumt ut å spørre. Så dumt at han lot det være. Hilde fortalte ikke mer enn hun ville. Ikke til Herman heller. Og han ville ikke legge opp til en situasjon der han spurte, og ikke fikk svar.

    Men for seg selv hadde Herman bygget opp en forestilling mens han kjørte nordover denne dagen. Ja, han hadde begynt dagen før, like etter at hun hadde sendt ham meldingen. Hva hvis? En ting var sikkert. Han hadde mye. Men slett ikke alt han ville ha. Det skulle da bare mangle, ville så å si alle ha sagt. Han var ikke der han kunne ha vært denne ettermiddagen. Og denne kvelden. Da var det vel ikke så nødvendig da, å være der en skulle ha vært. Ikke så nødvendig nei, men det var blitt langt mellom slike kvelder.

    Det var ikke mer offisielt slutt mellom henne og Einar enn at han passet bedre på henne enn han hadde gjort noen gang før. Han kunne dukke opp uanmeldt når det kunne være. Det hadde hun sagt. Dette var noe nytt.

    - Hva tenker du på? spurte Hilde.

-    Akkurat nå tenker jeg på hva jeg var opptatt av den lørdagen jeg kjørte nordover.

  Jeg hadde passert Mjøsbrua og var på vei mot Lillehammer.

    - Var du her da?

    - Ja.

    Hilde sa ikke mer. Han hadde sagt at han ikke ville vite noe mer i kveld. Og han hadde tatt sterkt i og sagt at han kanskje ikke ville vite noe mer i det hele tatt.

    Isen hadde lagt seg på Mjøsa nord for brua og helt til Lillehammer. Han hadde en plikt som han skulle utføre. Derfor var han der. Det var noen som ventet på ham om to-tre timer. Men det var ikke der han var denne kvelden. I tankene var han tilbake i Asker, i Hildes leilighet. Kanskje var han der for siste gang før hun flyttet.

Kvelden etter møtet ble ikke slik han hadde tenkt. Som vanlig snakket hun ubetydelig om Einar. Slik hadde hun alltid vist hensyn.

    De hadde ikke elsket siden i sommer. Den gangen hadde det liksom vært så naturlig. Faktisk etter en lang og vanskelig dag som ikke hadde hatt noe med forholdet mellom dem å gjøre. Han hadde kjørt ut til henne. De hadde spist og de hadde danset til en cd-plate.

    I kveld visste de det begge. Det var ikke kvelden til å ligge sammen. Det ville vært feil. Ville vært fiasko. Det kostet noe å unngå at sexkos skulle ende i fiasko. Uten at noe ble sagt mellom dem, var de enige om det. Kanskje var det derfor at sex aldri hadde vært mislykket.

Det var blitt sen kveld. Hun skulle på jobb neste dag. Klokka ti hadde han time hos psykologen. Da Herman skulle til å reise seg for å gå, ba Hilde ham om å vente.

    Det lå noe usagt mellom dem.

    - Jeg tror du grubler for mye, Herman.

    Den lørdagen hun var på tur til Øvre Eiker var en dag til å gå på veggene. Hun hadde minst av alt ro på seg til å være hjemme. Hun kunne selvsagt tatt på joggesko og klær og vært som en av de spreke damene hun beundret. Så kunne andre sett på henne og beundret henne og kanskje trodd at hun som løp der, hun var selvfølgelig sånn.

    Eneste alternativet var å sette seg inn i bilen uten mål og mening. For bilen var slik, at satte hun seg inn i den en dag som denne, da kom hun alltid ut et eller annet sted. Nye inntrykk uten snev av forpliktelser av noe slag med det samme hun var ute på veien. Dette var noe hun hadde gjort før når hun bare måtte være alene. Hun passet seg for å si til andre at bilen var hennes beste venn. Men å bare kjøre rundt på måfå var egentlig ikke nok. Hennes psyke forlangte underveis at reisen måtte ha et mål: Hun vet ikke hva hun vil. Hun vet ikke hvor hun skal. Da blir det slik hun innerst inne hadde trodd. Det store kjøpesenteret som hadde vært redningen før.

    Hun kunne bare la seg føre dit. Hun slapp å tenke. Når hun kom dit og andre så henne, ville de kanskje tenke:

    Der går jammen en stilig dame. Men hva gjør hun her på en formiddag midt i lørdagstravelheten for vanlige folk? Er hun arbeidsledig, sykmeldt, pensjonist, ufør eller hva? Egentlig ser hun ikke sånn ut heller. Men hvorfor er hun alene?

    Inn og ut av butikker. Hun kjøper ingen verdens ting. Er hun der bare for å slå tiden i hjel? Har hun ingen venninner å være sammen med? Skal man synes synd på henne?

    Etter en times vandring slår hun seg ned på en liten kafé. Det ser ut som om hun har vært der før, for hun holder stø kurs mot et bestemt bord, kjøper seg en kopp kaffe og et rundstykke med gulost. Stirrer ut av et vindu.

    Damer som går ut og spiser alene er det noe med. Stakkars. Hun er visst ensom.

  Andre øyne følger med. Det er da hun tar fram mobiltelefonen og sender en SMS.

      Altså har hun kontakt med andre og er ikke helt alene i denne verden. Det andre ser, er et smil. Det de ikke ser er at hun sender en melding til Herman. En venn som hun   mer enn gjerne ville ha vært sammen med denne dagen. Han var der likevel. De hadde  vært der sammen flere ganger før, når de ville være anonyme. Dette hadde blitt en    slags stamkafé.

    Hvis Herman hadde vært der i dag ville andre sett et par som var svært opptatt av

hverandre. Han ville tatt imot jakken hennes, satt frem stolen og ikke visst hva for noe godt han skulle ha kjøpt. Og hun ville ha sagt:

    Jeg må ikke bli fet, Herman. Ikke du heller.

    Han ville latt henne styre hvor de skulle gå. Passerte de en gullsmedbutikk, ville hun bedt ham om å slappe av litt. Hun turte selvfølgelig ikke si ja. Tenk om Oda, hans kone, skulle dukke opp akkurat der og da. Derfor ville hun vært nervøs hele tiden og ikke slappet av.

    Alt dette var i tankene hennes da hun satt der alene.

    Hvis han hadde vært med, ville hun sagt ja til blomstene som han ville kjøpt. Og folk ville sagt at de var et stilig par. De visste ikke bedre.

    Hvis hjemmetelefonen deres ringte og ingen tok den, da var de nok bare en tur i

nærbutikken.

    Hun drakk kaffen sin sakte. Hvorfor var det slik at han som påsto at han var hennes

kjæreste så sjelden overrasket henne med små oppmerksomheter?  Han kysset henne ikke når de møttes. La aldri merke til nye klær hun hadde på seg. Sendte aldri romantiske meldinger eller e-post. Aldri. Hvorfor var det slik at hun fikk alle disse kjærlige kommentarene fra en som ikke kunne gi henne alt? Men som likevel kysset henne hver eneste gang de møttes – og skiltes.

Baksidetekst av Ingar Knudtsen

Sofa til besvær avslutter trilogien om Hilde Borgengaard og Herman Hamel.

Det stormfulle og "umulige" kjærlighetsforholdet utenfor alle normer møter nye vanskeligheter. I en slags desperasjon bestemmer Herman seg til å lage seg et kjærlighetens og lidelsens museum, ei samling av ting som symboliserer og minner ham om det som han frykter ikke kan vare, men som han ønsker skal eksistere evig.

I forsøket på å løse flokene og finne ut av denne kjærlighetens uutholdelighet oppsøker han også en tidligere studiekamerat som er psykolog. Hun ber ham ganske uventet om å oppsøke en kinesiolog, ei kvinne med ganske spesielle evner... Hermans møter både med psykologen Unni og kinesiologen Line er skildret av forfatteren med både humor og innsikt.

Arbeidet med samlingen møter vanskeligheter både i og utenfor ham selv. Tingene og det de symboliserer får et indre liv og nekter å være lydige mot hans ønsker. Slik som den gamle sofaen som en gang var til glede men som etterhvert mest blir en sofa til besvær... 

Både språklig og innholdsmessig er denne tredje boka et høydepunkt og ei verdig avslutning på romantrilogien.

 til toppen